Hopp til hovedinnhold

Klubben

Historie

Mari Lending og Thomas McQuillan, hhv. styreleder og banesjef, skrev denne mikrohistorien til klubbens 100-årsjubileum sommeren 2023.

Sir John Lavery, Tennis ved Hotel Beau Site, Cannes
Sir John Lavery: Tennis ved Hotel Beau Site, Cannes. Den europeiske grusbane-kulturen som klubben tegnet seg inn i da banene ved Bergsalléen sto klare våren 1924.

I jubileumsåret 2023 diskuterer Ullevål Tennisklubb om vi skal bytte dekke til Hybrid Clay™ på våre to grusbaner. Spørsmålet er like emosjonelt som det er praktisk og økonomisk. Kunstgrus vil utvide spilleperioden, mens klassisk grus à la den pulveriserte røde mursteinen over hvit kalkstein på Roland Garros kommer med sin egen magi. Selv om våre baner sjelden er i perfekt stand (vannpytter, søkk ved grunnlinjene, løse linjer, for mye/for lite vanning), elsker vi vår røde, autentiske grus, og selv de mest radikale kan være skeptiske til nymotens løsninger. Denne diskusjonen er ikke ny, men ganske presis hundre år gammel.

I anledning jubileet ekskaverte vi klubbens arkiv i form av to pittoreske kofferter patinert av et tykt lag hvit mugg i en fuktig kjeller i Ullevål Hageby. Den samme pulvermuggen og levende insekter samt insekters etterlatenskaper dekket kaskadene av gulnede papirer med vakre brevhoder: styrereferater, medlemslister, turneringsoppsett, inn- og utmeldinger, søknader, takkebrev, «Skadetakst etter tysk beslagleggelse», festtelegrammer, vitnesbyrd om endeløs dugnadsinnsats, etc. Naboene har gledet og gremmet seg over den lille tennisklubben siden 1923: «Tennisbanenes skråning som vender mot Damplass er i sådan forfatning at den virker skjemmende, og ugresset frör sig til skade for gressplenen nedenfor skråningen», lød en typisk henvendelse i mai 1933. Medlemmene har bidratt på mange måter: på 1920-tallet takkes Halfdan Ramfjord i John Colletts allé for «de smukke og særdeles kjærkomne askebægere, som de har skjenket os og latt opsætte på vore tennisbaner».

Med unntak av Wehrmacht-beslaget dokumenterer noen døgns lesning av giftig papir sommeren 2023 kanskje først og fremst at det i tennisens verden ikke er mye nytt under solen. Men folk var tilsynelatende høfligere, hvert fall mer omstendelige før inn- og utmelding foregikk i form av autogenererte e-poster. Her følger et kort utdrag fra et langt brev til styret fra et medlem som så seg nødt til å avslutte sitt medlemskap i mai 1933:

På grunn av forskjellige forhold som jeg på et tidligere tidspunkt ikke har hatt oversikt over vil min tid bli så sterkt opptatt at jeg ikke får anledning til å spille tennis. Jeg beklager derfor å måtte melde mig ut av klubben. Skulde det sene tidspunkt for utmeldelsen skaffe klubben vanskeligheter (av økonomisk art) tør jeg be om å bli notert som eks-aktiv i inneværende år og som utmeldt fra sesongens slutt.

Anmodningen ble drøftet på styremøte i juni. Da Frk. Helene Olsøn-Lunde samme sommer meddelte at også hun ønsket å melde seg ut og samtidig etterlyste sin 2. premie fra dameturneringen i Kl. B fra året før, mottok hun et langt brev fra styret som beklaget avgjørelsen: «Dermed er vel intet å gjøre, men vi vil ikke undlate å henlede Deres oppmerksomhet på at vi allerede har påbegynt byggingen av garderobehus med sanitæropplegg, som vil stå ferdig inden 1. august i år. Vi har gåt til denne store utgift så å si utelukkende av hensyn til vore spillere utenfor Havebyen, og vilde det være hyggelig om de tok Deres beslutning op til revisjon og blev stående som medlem.» Hun ble lokket med løfter om flotte skap i det nye klubbhuset, utsikt til banene fra verandaen og servering av «the, brus, seltzer etc.», men var tilsynelatende ikke til å rokke.

Marcel Proust med tennisracket og venner, ca. 1890
Marcel Proust med tennisracket sammen med Jeanne Pouquet og venner, ca. 1890. Fra André Maurois, «The World of Marcel Proust» (1974).

Et lokalt tiltak

Det daglige vedlikehold danner en annen permanens. Fra første stund var klubben et ytterst lokalt tiltak. «Som bekjendt maa man for at kunne optas som ordinært medlem av tennisavdelingen være bosat inden Ullevaal Haveby», som styret forklarte den 19 år gamle Else Andresen, bosatt ved Vestre Aker kirke, da hun i 1925 ønsket medlemskap. De skulle vurdere om hun kunne få status som «abonnent». Hr. Kommandersersjant Freng – bosatt i Munkedamsveien 25, down town Oslo, langt fra Ullevål Haveby – ble imidlertid våren 1924 tilbudt et månedlig honorar på 100 kr for å vedlikeholde banene frem til «sæsonens slut», med løfte om at de to banene i april 1925 vil være utbedret med et nytt dekke og i «tip top stand».

Allerede i mai fikk kommandersersjanten en skriftlig reprimande fra styret: «Vi blev meget skuffet over at banene ikke blev gjort istand Lørdag den 9 ds. Med den påkjending, som banene får om søndagene, når det er godt veir, må banene, når veirforholdende tillater det, absolutt gjøres istand Lørdag. … Spillerne beklaget sig nemlig i høie toner nu sidst Søndag over at vedlikeholdet ikke var bra.»

Norsk sommer kommer med regn, og klagene fortsatte: «Det ble fra medlemshold klaget over at De ikke hadde valset banen efter det kraftige regnskyld mandag sidstleden … det vil være indlysende for Dem at er det nogen gang valsing er paa sin plads og er nødvendig, saa er det efter kraftig regnveir.» Arbeidet ble senere overdratt til gartneren hr. Sverre Gulbrann, som fikk en flott attest for å ha gjort solid og rimelig vedlikehold i 1926-sesongen.

De første banene

Tennisspillere i Oslo, sent 1890-tall
Tennisspillere på en bane i Kristiania, sent 1890-tall. Tennis hadde allerede etablert seg blant byens borgerskap noen tiår før Ullevål-tennis startet. Foto: Oslo Museum.

Ullevål Idrettslag ble stiftet 5. juli 1920. Da tennisavdelingen ble stiftet 15. april 1923, inngikk idrettslaget som byggherre en avtale med Nordisk Selskap for Havekunst som entreprenør for de to planlagte banene, signert Kristiania 21. september 1923. Omkostningsoverslaget beskriver i detalj omfanget av hakket kult, koksslag, leire, støpesand og arbeidet som ble utført av selskapets gartnere.

Våren 1924 var to baner à 16×36 meter spilleklare. I juni ble fire trebenker (halvannen meter lange, à kroner 42) bestilt etter diskusjon om hvitt eller grønt var å foretrekke: «Med hensyn til farven er vi allikevel kommet frem til at den bør være hvit», konkluderte styret. Den første sommeren hadde klubben rundt 100 medlemmer, og mange sto i kø: «Man har maattet begrænse tallet hertil da banene ikke kan avgi plads til flere.» Hvert medlem kunne spille to timer i uken, og etter ferietiden bare en time når det ble mørkere om kvelden.

I oktober 1924 forelå en enstemmig beslutning om å anlegge en tredje tennisbane, og sommeren 1925 var den på plass. Samtlige baner er signert Hr. William Sundholm, formann i Nordisk Selskap for Havekunst. Høsten 1926 støper Sundholm – «en elskværdig og behagelig mand» – betongmurer og anlegger en 30 meter lang og 1,20 m dyp grøft, ettersom den søndre side av bane sør hadde en tendens til å gli ut etter sterkt regn.

Klubbhuset

Fra første stund drømte man om et klubbhus. Med tiårsjubileet kom et nytt momentum, og 31. mars 1933 søker klubben Aker Formandskap om tillatelse til å reise et garderobehus, tegnet av arkitekt K. Bakke-Jacobsen, styremedlem og banesjef, som to år tidligere hadde tegnet Vinkelgården i Majorstukrysset. Søknaden innvilges 10. mai. Klubbhuset i jernbetong skulle fremstå «diskret og rolig i terrenget» og males i «rolige og pene farver». Kostnadene på 6000 kroner skulle skaffes «ad privat vei». Klubbhuset ble satt opp i rekordfart til jubileumssommeren 1933.

Ung tennisspiller, ca. 1920
Ung spiller med klassisk treracket og ballene parat, ca. 1920 – samtiden klubben ble stiftet i.

I 1933 hadde klubben 130 medlemmer, den fjerde banen var på plass, og klubben hadde bare 4000 i gjeld til Havebyselskapet. «Det ble travle tennissesonger for de svingende racketer her i Havebyidyllen», skrev Jorun Brøther på vegne av klubben i Rackert-Sport ved 50-årsjubileet i 1973. Sommeren 1933 ble Gudrun Christiansen klubbens første spiller i Wimbledon. Under tittelen «Ullevål-tennis fra takterrassen» rapporterte Dagbladet 22. august begeistret fra «den største tennisturnering som noen sinne er holdt her tillands». Klubbhuset ble berømmet: «folk sitter på taket og kikker ned på banene som ombord i en av de store atlanterhavskryssere».

Krigen og gjenreisningen

I 1937 skulle alle fire baner forbedres med et «en tout cas»-dekke for å tørke hurtigere etter regn. To baner sto ferdig våren 1938 og to til 1939-sesongen.

Neste vår ble Norge okkupert. I 1940 og 1941 gikk livet tilsynelatende sin vante gang i klubben. 4. juni 1942 ble anlegget beslaglagt av tysk flåtekommando og brukt til «lagring av klær i 3 brakker, med kjeller og garasje». Frigjøringen bød på nye problemer: anlegget ble inntatt av hjemmestyrkene utover sommeren 1945, og senere installerte D.K.Ö. vaskeri samme sted. Først 1. mai 1946 ble anlegget frigjort. Styret og medlemmene nedla et kolossalt arbeid for å rekonstruere det ramponerte anlegget, som dokumentert i mappen «Ad. Tysk beslagleggelse av våre tennisbaner».

Boblehallen

I juni 1980 fikk Ullevål Tennisklubb et tilskudd på 150 000 kroner i tippemidler til å oppføre en plasthall. Hver april og september får en hard kjerne blant klubbens 280 medlemmer denne boblen ned og opp i en komisk koordineringsøvelse rundt et slags pneumatisk mirakel. Når transformasjonen av de to banene mot sør til hardcourt-baner fant sted er fremdeles et mysterium – vi må anta at den radikale endringen var ledsaget av heftige debatter.

Felleseiendom

«Banen er som en kjær felleseiendom», skrev Dagbladet til 10-årsjubileet i 1933: «I en helt annen grad enn annetsteds er tennisbanene i Ullevål Haveby befolkningens eiendom.» Mange tror at tennis er en snobbete sport. Ullevål Tennisklubb er en ikke spesielt ambisiøs og ytterst usnobbete klubb der man i hundre år har strevd med leire, knust tegl, regn, ugress og betongråte – og et nydelig sted på denne jord for en tennismatch. Siste ord i Dagbladet-reportasjen 1933 fastslo at «ennå er ikke gjelden i penger så stor» at ikke klubben «kan se fremtiden lyst i møte».

Neste akt er, som alltid, diskusjonen om nytt banedekke. Men kanskje er den nye flotte valsen, som et generøst medlem forærte oss i den værrike sommersesongen 2023, akkurat det vi trenger for å holde liv i de kjære grusbanene.

Gratulerer til klubben!

– Mari Lending og Thomas McQuillan, styreleder og banesjef, Ullevål Tennisklubb, juli 2023.